To sannheter om folks økonomi
Mens mange nordmenn har fått bedre økonomi, opplever andre at de har fått langt mindre å rutte med. Begge deler kan være sant samtidig. Derfor må tiltakene treffe dem som trenger det mest.
Det mangler ikke på debatt knyttet til hvorvidt Kari og Olas privatøkonomi er blitt bedre eller dårligere i takt med økende matvarepriser, drivstoffkostnad, renteøkning og internasjonal uro.
Det hevdes i beste sendetid fra både økonomer, politikere og andre med innsikt og kompetanse at folk flest har mer penger mellom hendene nå enn tidligere. Den samme gruppen debattanter, men med en annen bakgrunn, mener det motsatte; at vi har det langt vanskeligere enn før.
Etter mitt skjønn er paradokset at begge sider har rett. Jeg skal forsøke å argumentere for hvorfor:
Det er et faktum at vi har lav arbeidsledighet i Norge. Vi har også et relativt lavt konkurstall for våre virksomheter. Det er også et faktum at de siste årenes lønnsvekst har vært høyrere enn prisveksten. Utfra rene økonomiske måltall, mener jeg det er grunnlag for å si at vi i snitt har det bedre. Men nå er det engang sånn at snittet ligger midt i. Noen er over - og noen er under denne streken.
Det er ingen tvil om at en del næringer er kraftig rammet for tiden. Både transportsektoren, anleggsbransjen og eiendomsbransjen er hardt prøvet. Dette sender nødvendigvis pendelen i negativ retning også for en andel av befolkningen.
Statistisk Sentralbyrå og en rekke andre kilder definerer i tillegg at vel 10 prosent av befolkningen lever under lavinntektsgrensen i Norge. Det som ofte omtales som «fattigdomsgrensen». Dette tallet synes jeg er høyt i verdens rikeste land.
Altså mener jeg det er dekning for å si at begge sider har rett. Dette stemmer også godt med vår opplevelse i banken. Det er en trend at folk sparer mer – gjerne langsiktig i aksjefond. Vi registrerer at misligholdet er stabilt lavt – det betyr at folk i hovedsak betjener sine lån som forutsatt. Vår opplevelse er at både bedrifter og privatpersoner er flinke til å tilpasse økonomien sin til de svingningene samfunnet byr på. De første investeringene vi kutter ut er båt- og hyttekjøp. Dernest kommer bil-handling. Her har det skjedd noe de siste årene, og det påvirker selvsagt disse bransjene og de som jobber der.
Gjeldsgrad er et begrep som har fått rotfeste i debatten. Det er riktig at gjeldsgraden, altså lån i forhold til inntekt, er høyere nå enn tidligere. En liten brannfakkel i denne delen av argumentasjonen mener jeg handler om holdninger i en «ny generasjon». Dagens generasjon av 50 pluss, og generasjonen før den vurderte hyttekjøp etter at stort sett hele huslånet var betjent. Unge voksne anno 2026 er i større grad ute etter å skaffe seg fritidsbolig, nyere bil og freshere møbler langt tidligere. Dette påvirker gjeldsgraden - og selvsagt den økonomiske bæreevnen. I tillegg er det nå blitt sånn at veldig mange ikke bare har ett – men kanskje fire stream-abonnement. Og i tillegg synes det er viktig å kjøpe spesialkaffe ute hver dag. Slikt blir det høyt forbruk, og gjeldsgrad av over tid.
På tross av disse endrede forbruksmønstrene er inflasjonen vedvarende høy. Det betyr at ulike virkemidler tas i bruk for å kjøle økonomien. Renteinstrumentet er ett tiltak. Politiske føringer er også på menyen. Min bekymring handler om hvilken politikk som føres og hvordan denne kommuniseres.
Ut fra min argumentasjon i denne kronikken, er det opplagt at det ikke finnes bare én type medisin. Noen har det vanskeligere enn andre – og da må tiltakene treffe godt. Det er forskjell på å skyte med hagle og rifle. Hagla treffer bredt – rifla er mer målrettet. Jeg har innledningsvis konkludert med at begge sider har rett i forhold til bedre/verre økonomi. Derfor må det brukes helt målrettede tiltak.
Landets politikere har i flere år lovet ulike tiltak for å bedre situasjonen for de som sliter mest, enten der er i næringslivet eller privatmarkedet. Lovnader fra etablerte partier på begge sider over tid resulterer i trøbbel hvis de ikke blir innfridd. Det kan skape grobunn for ytterligheter som vi på ingen måte ønsker oss her til lands. Vi ser tegn til skremmende polarisering ute i verden. Det må vi se, observere, lære av og sørge for at ikke skjer i Norge. Den økonomiske medisinen må treffe riktig, og være godt kommunisert av et bredt etablert politisk flertall.
Hans Kristian Glesne
Administrerende direktør
Skue Sparebank
